…enda en dyktig jeger er borte
Bono var fra Irie sitt første kull og kom til verden 13. mars 2006. Han var den største valpen i kullet og på grunn av hans størrelse og personlighet, bestemte jeg meg raskt for at Bono, eller ”Heffalompen”, som han da ble kalt, var den jeg ville ha av valpene i kullet.
Jeg og Bono hadde et spesielt forhold som jeg tror få har sett maken til. I oppveksten min hadde jeg nesten flere hunder rundt meg enn mennesker. I tillegg veiledet mamma og pappa meg angående dressur, noe som hjalp meg til den suksessen jeg fikk med Bono.
Bono, hans kullbror Athos og kullsøster Mira hadde mange fine stunder på Nordmyra sammen med meg og min gode venn Andreas. Mange av mine og Bono sine timer har blitt tilbrakt ute på Nordmyra, både dressurtimer og treningstimer. Vi begynte tidlig med dressur med fløyte og dette skapte kanskje den første store gnisten mellom meg og Bono. Han var svært lettdressert, i likhet med sin mor Irie.
Mamma og pappa har drevet med jakt og jaktprøver i mange år, og jeg fulgte i deres fotspor. Jeg og Bono deltok på vår første jaktprøve på Kongsvold høsten 2007, sammen med mor Irie, i hver vår klasse. Terrenget vi ble tildelt var Nystugguhø Syd og dommer var Hallvard Rødsjø, en veteran med mange gode hunder og resultater på sin CV. I Bonos første slipp var lemen hans største fokus, som for mange andre UK – hunder før han. Dommer Rødsjø var ikke imponert og han lurte spøkefullt på hvorfor jeg gikk med ”lakris” (fløyte) rundt halsen min? Bono gikk videre til andre runde og i slippet før oss var det et fuglearbeid og kullet som lettet fløy ikke langt. Alle hundene på partiet fikk med seg hvor det landet, og særlig Bono. Når det var vår tur, var vi nok begge nervøse, men vi gikk på med mot i brystet. Sikkert nok tok Bono en kort stand, men han klarte ikke å vente på reisekommando, fordi fuglene var så lette. Når rypekullet gikk på vingene reagerte jeg raskt, fløytet, fyrte av et skudd med revolveren og midt i lyngen satt Bono som en prest. Hele partiet gapte av vår prestasjon og dommer Hallvard Rødsjø var også svært imponert over min kontroll på unghunden Bono. Dagen endte med 3. premie UK, og vi gledet oss allerede til dagen etter.
Neste dag gikk vi i Gåvålia, sammen med mor Irie og pappa Hans–Jørgen. Både Bono og Irie gikk veldig bra hele dagen og de fikk hvert sitt perfekte fuglearbeid på slutten av dagen. Mamma hadde i løpet av sommeren endelig knekt koden til Irie angående apporten, så hun hadde apportbeviset i boks. Det hele endte med 1. UK til Bono og 1. AK til Irie; hver sin 1. premie og en emosjonell dag for både far og sønn!
Våren 2007 hadde vi heldigvis bestemt oss for å melde Bono på til Norsk Derby, dette er norgesmesterskap for unghunder, og billetten for å delta er 1. UK. På dette tidspunktet var det et mål som var ganske urealistisk, trodde vi. Men billetten var nå på plass; jeg og Bono var klare for deltagelse i Norsk Derby høsten 2007! Dette ble ikke en fullt så oppløftende erfaring for oss, på grunn av at det var sau i området som vi ble tildelt, og dette likte ikke Bono. Dermed røk vi dessverre ut allerede i kvalifiseringen.
Vinteren 2007/08 var preget av langrenn for min del og dermed tok mamma over jaktprøvene med Bono. Resultatet av dette var nok en 1. UK i Meråker!
Overgangen fra UK til AK gikk fint for Bono med tanke på hvor godt han gikk og hvor veldressert han var. For å få en 1. AK må hunden ha apportbevis, og dette var en enkel sak for Bono. Han hadde alltid likte å bære klærne mine fra vaskerommet og opp til loftet mitt.
I løpet av Bonos liv fikk han ingen førstepremie i AK, men flere sterke 2. og 3. premier. En jaktprøve var ekstra spesiell, og den var også på Kongsvold. Det var et vanvittig vær denne dagen, og i løpet av de 2 første timene trakk halve partiet seg på grunn av snøstormen. Været preget ikke Bono noe særlig, til tross for hans størrelse, holdt han koken hele dagen i det tunge snøføret. Etter hvert lettet været og det ble skyfritt. Irie var også i sin vanlige form og lå an til topp-premie. Det eneste som manglet var et fuglearbeid. På slutten av dagen gikk mor og sønn i samme slipp og etter hvert ble de begge borte en god stund. Til slutt fant jeg og pappa begge hundene i samstand. Vi fikk beskjed om å reise av dommeren, ei enslig rype lettet og hundene satt rolig da skuddet gikk! Dagen endte med 1. AK til Irie og 3. AK til Bono!
Selv om Bono aldri klarte å få førstepremie i AK, var han en fantastisk jakthund med en stayerevne som få andre hunder har. Takket være vårt samspill og fokus på dressur var han en utsøkt viltbehandler og en ekspert på apport.
Han hadde selvsagt sine særegenheter. Irie snakker veldig mye og gliser litt her og der, og dette ble videreført til Bono i stor grad. Han gliste hele tiden og viste alltid mye glede, med både kroppsspråk og lyder.
Bono var min aller beste venn og vi hadde et bånd som jeg aldri har hatt med noen andre. Han var en utrolig lojal og tapper hund, og et siste bevis på hans tapperhet var helgen før vi fant ut at han hadde dødelig kreft. Han løp mest av alle våre 4 hunder i fjellet bak hytta og viste ingen tegn til svakheter. Han ble dessverre bare 7 1/2 år, og tapte kampen mot kreft den 25. november 2013.
Bono var en staselig, dyktig, tapper og en evig glad hund.
Takk for alt min aller beste venn, du vil alltid være i mitt hjerte.
Vegard