En dyktig jeger er borte…
Zoogin ville fylt 14 år 25. mars 2012! Avgjørelsen om å sende han til de evige jaktmarker falt 19. januar i år, etter at han de siste 3-4 månedene hadde blitt raskt preget av alderen. Uansett nådde han en anselig alder for en såpass stor hund; 35 kg og 67-68 cm høy. Etter sin 14. rypejakt sist høst ble hørselen hans dårlig, bakbeina svakere og gradvis bar han preg av en slags demenstilstand, hvis hunder kan få det? Han var stadig oppe og vandret hvileløst omkring i huset og bjeffet når han ikke var fornøyd med livet. Når han stresset seg opp for noe, eller tok seg et «raid» på tur kunne det ofte høres ut som om han hadde KOLS eller noe sånt. Dyrlegen kunne derimot bekrefte at både hjerte og lunger var uten anmerkning.
Zoogin hadde også sine gode stunder helt til det siste; med lekenhet og «bølling». Den største lidenskapen var å lure seg inn på rommet til Vilde for å rane raskbøtta. Han elsket å rive i filler papp og papir, selvsagt aller best hvis det luktet eller smakte av noe spiselig. Han gjennomførte også stort sett daglige runder med gymnastikk; hodekråke og rulling på teppet inne hos Vilde , ikke rart han fikk kallenavnet Arne Næss!
Når jeg bestemte meg for å ta den tunge turen til dyrlegen, var det i samråd med en erfaren sekretær ved Heimdal Dyreklinikk. Vi var enige om at Zoogins verdighet skulle gå foran min sorg. Det var utrolig tøft, uansett……
Zoogin var trofast med på rypejakt hele 14 høster. Når han kun ble premiert på høyfjell en gang (3.AK), så var det mest fordi han ikke hadde så mange starter. I hans yngre år var familien mindre aktiv på jaktprøver, pga krevende jobbpendling mellom Oslo og Trondheim for Hans-Jørgen. Det var aldri noe å si på verken jaktlyst eller jaktvett der i gården. Allerede under hans første rypejakt, 6 mnd gammel på Ringvassøya i Troms, søkte han godt, tok selvstendig stand og apporterte korrekt! Han fortsatte hele livet med sin store lidenskap apport! Jeg husker spesielt en episode under jakta i Selbu. Det lettet et fjellrypekull i en fjellside og Vegard og Hans-Jørgen gikk opp på toppen for å se etter fuglene. Jeg satt igjen nede i fjellsiden og ventet med Irie, Bono og Zoogin. Det var selvsagt full tenning når gutta fyrte av skudd i det fjerne. Da de etter en stund kom ned igjen fortalte de at de trolig hadde vært «borti» ei rype, ble alle hundene sluppet og ganske raskt ble Zoogin borte. Langt om lenge kom han ned fra fjellet med ei rype i kjeften! Det kaller jeg apportør!
Zoogin har gjort det veldig bra på utstilling, med flere CERT og BIR. Han ble BIS på Nordenfjeldske Fuglehundklubb`s Sølvhundutstilling som et høydepunkt (dessverre fikk han ikke jaktpremie før året etter, så det ble ingen sølvhund).
Zoogin var en staselig, snill og dyktig vorsteher som egentlig burde fått videreført sine gener.
Takk, kjære venn, du er i mammas hjerte.